Meningen med ArpanetFor omtrent 30 år tilbake i tid fikk USA et problem. Hvordan skulle myndighetene klare å kommunikasere etter en atomkrig? Det de trengte var et nettverk som var beskyttet mot atombomber, men informasjon ville alltid være sårbar. Derfor lagde de et nettverk som var såkalt «atomsikkert». Nettet var bygget opp slik at det ikke hadde noen kjerne. Dette var viktig da Sovjetunionen på den tiden ville bombe selve kjernen av nettet først. Derfor lagde de ett nettverk som gikk fra by til by, stat til stat og base til base. Nettverket skulle ikke ha et sentralt styrested, og det skulle kunne fungere selv om store deler av det var forsvunnet eller var ute av funksjon. Alle maskinene skulle også ha like mye og si og skulle være like bra. RAND forslaget ble publisert i 1969 av «oppfinneren» Paul Baran. Meningen med nettverket var simpelt. Nettverket skulle være uleselig. Nettverket ble ikke styrt fra ett sentralt sted (ingen kjerne) og det ble laget slik at det skulle fungere selv om store deler ble revet i filler. For at dette skulle være mulig måtte det være mer en én vei fra en maskin til en annen. Alle maskiner skulle være tilgjengelige fra alle andre maskiner i nettverket. Nettverket skulle sende data i pakker. Hver pakke skulle ha en adresse hvor den til slutt skulle havne. Når en maskin fikk en pakke skulle den lese av adressen og enten beholde den som sin egen eller sende den videre i riktig retning. Veien pakken tok var uvesentlig, og det viktigste var at den kom frem. Pakken skulle bli slengt fra server til server som en fotball i en fotballkamp, nærmere og nærmere mål. Om store deler av nettverket var borte skulle det fremdeles ikke være noe problem. Det første prøvenettverket som var laget etter disse prinsippene ble laget i Storbritannia i 1968. Det var akkurat de samme prinsippene som Baran skrev i 1962, og som Internet bruker i dag. Det at data ble send over pakker gjør så at det ligner mer på å sende et brev i posten enn det å koble opp en telefonforbindelse.
|