Forbudte bøker

Syndere i sommersol (1927)

"Syndere i sommersol" er skrevet av Sigurd Hoel i den tiden han bodde i en Østerriksk Tirol. Boken kom ut i 1927. Riktignok er det ikke denne boken som veier tyngst i Hoels forfatterskap, men av hans romaner er dette den desidert muntreste. Det var gjennom denne romanen Hoel fikk sitt litterære løft opp blant de kjente samtidsforfatterne på den tiden.

Boken ble i Hoels øyne skildret som "et kort lykkelig gløtt mellom de to verdenskrigene", og etter å ha lest den, kan man lett se at romanen er et produkt av den lykkelige tiden. Folk var mer glade og de trodde de hadde en positiv tid i vente.

I følge forfatteren selv, trodde han ikke "Syndere i sommersol" ville vekke noen stor oppmerksomhet. Her tok han selvsagt feil, selv om boken på langt nær høstet en storm av kritikk sammenlignet med bøkene "Albertine" og "Sangen om den røde rubin". "Albertine" angrep de høyt ansette i samfunnet på en mye hardere måte; "Sangen som den røde rubin" hadde detaljerte skildringer av samleier og inneholdt Asks erotiske tanker.

Den negative kritikken som ble høstet mot "Syndere i sommersol", var, i motsetning til de to nevnte bøker, ikke fra vanlige folk og høyere borgerskap, men fra prester. I ettertid kan man si at boken gjorde et opprør mot gamle autoriteter og streng seksualmoral.

I romanen legges det stor vekt på at det "nå" er kommet en ny frigjort generasjon av unge mennesker helt uten fordommer og hat. De ser på seg selv som svært så opplyste og anser den eldre generasjonen som en gjeng med selvbedragere. En generasjon som ikke tør innse hvordan samfunnet er og har vært.

En bok for ungdom

I kontrast til Ask Burlefot er hovedpersonene i Hoels bok ganske så skikkelige, i hvert fall målt med nåtidens målestokk. Her finnes heller ingen dristige erotiske skildringer, i så måte er denne romanen ganske så "ufarlig". Desto vanskeligere, eller skal man si overraskende, er det å forstå at boken likevel skapte stor forargelse i enkelte grupper. Overraskende er det derimot ikke at det var nettopp prester og biskoper reagerte kraftigst. "Synden" blir i boken skildret som noe tiltrekkende og positivt. Sex før ekteskapet er selvsagt en skikkelig uting innenfor de kristne miljøer.

For datidens ungdom var boken nærmest en stor frigjørelse. Her kunne de for en gangs skyld se at andre, riktignok litt eldre mennesker, men fremdeles ungdommer, også gikk rundt og bar på de samme tanker som de selv gjorde. Lengsler og hemninger kunne lettere slippes løs, man identifiserte seg selv med bokens personer og fant inspirasjon til sine egne utfoldelser.

Hoel var den som introduserte Freuds psykoanalyse for det norske folk. Han hadde lenge bodd i Østerrike og dette var grunnlaget for at han oppdaget denne teorien. Psykoanalysen var læren om det ubevisste og også om de tidlige barndomsinnflytelsers betydning for senere voksen atferd. "Synderne" i boken hadde satt seg inn i tankene til Freud og så derfor på seg selv som opplyste, oppvakte og sist, men fremfor alt: Frigjorte! De skulle ikke ha latt seg påvirke av sine foreldre, de skulle skape en ny og bedre verden.

Hoel trodde ikke slike endringer kunne skje over natten. Med grunnleggelsen av psykoanalysen hevdet Freud at det eksisterer et underbevisst sjeleliv som har innflytelse på våre bevisste handlinger. Forskjellige typer instinkter og begjær kjemper om makten i menneskets bevissthet. Det som ikke når bevisstheten, trenges ned i det ubevisste og danner komplekser for oss mennesker. Derfor leder Hoel personene i boken inn i de gamle fellene som omfatter blant annet sjalusi, usikkerhet og hevntrang. Nettopp det den gamle generasjonen også måtte slite med.

Det er høyst interessant å se hvordan bokens oppmuntrende og muntlige stiltone står i stil til hva den formidler. Den er full av ertelyst - og nærmest en hyllest til ungdom og forelskelse i en solfylt nordisk sommer.

Kvinnesyn

Hoel formidler gjennom sin bok kvinnens utilregnlighet, mystikk og spontanitet. Kvinnen blir sett på som et vesen med færre tanker og mindre moral - ikke minst fordi vi gjennom boken bare tar del i det motsatte kjønns tanker og følelser. At dette til dels er kritikkverdig, kan jeg til en viss grad være med på, men ikke helt. Det er bare å innse at kvinnen har et langt mer komplisert følelsesforhold rundt sin seksualitet. I motsetning til menn, svinger deres lyst i alle retninger, noe som er med på å gjøre dem både mystiske, og for oss gutter: særdeles utilregnelige. Deres spontanitet er mange ganger overraskende og sjokkerende på samme tid - dette mener jeg Sigurd Hoel her formidler godt. I "Syndere i sommersol" er det jentene som aktivt går ut og forfører guttene, som på sin side er de som holder igjen - ikke omvendt. Bare dette i seg selv er en meget stor endring.

Hoel retter riktignok opp disse skjevheter ved at han lar kvinnene studere til typiske mannsyrker hvor matematikk, juss og biologi er en del av fagene. På den andre siden studerer hovedpersonen litteratur, noe som til en viss grad var et vanlig kvinnelig studium. Likevel er det bare å innse at dette er en bok spesielt skrevet for gutter. De vil kjenne seg best igjen, spesielt sett i sammenheng med konkurransen med andre rivaler og følelser dette bringer med seg. På den måten kan jenter lære seg mye ved gutters tankegang ved å lese denne boken. Hoel kan heller ikke stå ansvarlig ovenfor bokens innhold, da tankene tross alt presenteres gjennom hovedpersonen. Dette er med på å gjøre at enkelte synspunkter i boken i første øyekast ofte kan virke ensformig vinklet, dersom man ikke tar tak i Hoels diskrete hint i bakgrunnen.

Seksuell revolusjon

Hoel ville nok med sin roman til en viss grad prøve å skape en "seksuell revolusjon". Eller i hvert fall vise ungdommen hvor like de er. Sett i sammenligning med Krogh, har de to forfatterne på enkelte områder innen sitt syn på seksualitet ganske så splittede meninger. Her står Agnar Mykland og Sigurd Hoel mye nærmere hverandre, selv om også deres meninger spriker. Mykland er langt mer ekstrem enn Hoel, spesielt i det han sier "Hvorfor må man elske hver gang man elsker?". Bare ved å tolke forfatternes synspunkt på de forskjellige tidene, forholdsvis 1886, 1927 og 1956, er det svært så interessant å se at til og med svært liberale forfattere skriver i samtida og hvordan de er påvirket av den.

Om denne utviklingen sett i senere tid bare var positiv, kan selvsagt diskuteres. Sammen med en friere seksualmoral følger andre sider av saken etter: frigjøring som reduserer seksualiteten til et enkelt behov, et økende antall aborter og stor kommersialisering av temaet sex - ikke minst sett i reklamesammenheng hvor kapitalismen råder. Og som hovedpersonen sier til seg selv inne i boken: "Jeg tror at mange kvinner i vår generasjon skal gå til grunne, håpløst, elendig jammerlig til grunne."


Alternativ analyse innsendt av en leser.

Syndere i sommersol: Et personlig notat

Syndere i Sommersol, utgitt i 1927 av Sigurd Hoel, handler om fire meget vellykkede unge mennesker som reiser til Sørlandet en sommer for å arbeide med sine studier og slappe av sammen. Selv anser de seg, selv om de aldri finner på å si det høyt (slikt ville være pretensiøst), for å tilhøre den intellektuelle elite. Humøret er høyt under feriens første dager, og vi lærer snart at det her er snakk om en gruppe som griper enhver mulighet til disputt. De diskuterer hva det skal være, men det går gjerne i samfunnsaktuelle temaer og prinsipielle uenigheter.

Med det lærer vi også fort å kjenne disse menneskenes virkelige natur. Argumentasjonen er nemlig banal og latterlig. Den er full av hull og har logiske brudd i hopetall; autoritetsargumenter, sitater, tilfeldige ”imponerende” navn og faktiske feil gjennomsyrer samtalen. Kombiner dette med overdreven idealisme, og enhver idiot vil kunne forstå at det ikke holder lenge. Men det er først og fremst innholdet i deres diskusjon virkelig vekker oppsikt; de prøver alle å overgå hverandre i nytenkning og radikalisme. Alle prøver de å gi inntrykk av at de er frigjorte ovenfor enhver moral, deres egen oppdragelse og ovenfor enhver forventning det stilles til dem. For den som følger forventninger, den ”er en selvbedrager og tilhører som sådan den forrige generasjon”. Men alt som er av innhold i noen av disse menneskene, er den livsløgn, det selvbedrag og det hykleri de så bittert kjemper imot. For når de samtidig som de fordømmer forventninger, allikevel forventer av hverandre at de stormer mot den forrige generasjon, taler lidenskapelig mot selvbedrag og holder flammende innlegg for kvinnens overlegenhet, hva er vel mer hyklersk enn å gjøre akkurat dét?

Et annet aspekt ved fortellingen, er den stadige, selv i de minste tilfeller, tilbakevisningen til Freud. Han gav ut sitt mest kjente verk, Drømmetyding (Die Traumdeutung) i 1899 og endte ikke sin karrière før mot starten av 40-årene. Når karakterene i fortellingen sjonglerer med Freudianske teorier, teorier som på den tid i meget stor grad var omstridte, i enkle vendinger, viser det hva slags inntrykk(av karakterene) Hoel var ute etter å skape hos leserne.

Unntakene er kanskje Fredrik og Erik som utvikler seg mot det bedre mot slutten av boken. Gjennom psykoanalysen som så hyppig har vært benyttet av dem og deres venner gjennom hele fortellingen, analyserer og avdekker de hverandres livsløgn. Akkurat denne scenen er intens fordi to gode venner, to likeverdige rivaler for første gang(må man anta) er ærlige mot seg selv og mot hverandre.

For meg var denne boken et tankekors. Delvis fordi jeg flere ganger grep meg selv i like Johans språkbruk, en språkbruk som på ingen måte blir fremstilt som et eksempel til etterfølgelse. Delvis også på grunn av at jeg kjente igjen meg selv, og den bedre delen av mine nærmeste venner blandt de mannlige karakter i fortellingen. Ingen av dem helle eksempler til etterfølgelse. To reaksjoner utløp av dette: Har Hoel virkelig, for omtrent 80 år siden tatt oss på kornet på den måte óg dersom det stemmer, min følelse av at dette nærmest er myntet på meg og min omgangskrets, vil ikke det nødvendigvis bety at vi alle lever den samme livsløgn?

Når alle ens dager er talte og alt kommer til alt, har jeg en formening om at noe av det som taler aller mest om hvem man var, er i hvor stor grad man var ærlig mot seg selv. Det falske, det overfladiske – fasaden som de aller fleste mennesker setter opp og forsvarer med liv og lemmer er noe jeg virkelig avskyr. Men denne boken satt igang tanker som jeg før selvfølgelig har vært bort i, men aldri på et slikt eksistensialistisk plan: Er alt dette en fasade?

Ekstern lenke: Oppgaver om Syndere i sommersol på Daria.no

[Hovedside]


Særemne skrevet av Svenn Richard Mathisen, 20. november 1998.
3da Tønsberg maritime videregående skole.