Til jul fikk jeg noen rare kuler. Av ei venninne. To stykker, faktisk. Jeg fikk riktignok mye annet også. Men det var disse to kulene som gjorde størst inntrykk på meg. De var etter min mening den beste gaven. De er fra Kina. Hun har vært i Kina. Det har ikke jeg.

Jeg har sett sånne kuler før. Ei i klassen min fikk også sånne kuler en gang. Så jeg visste hva jeg skulle bruke dem til. Egentlig lyver jeg litt nå, for jeg vet egentlig ikke hva jeg skal bruke dem til. Jeg vet bare hvordan jeg skal bruke dem. Det er meninga at man skal legge begge kulene i samme hånd og få de til å snurre rundt fortest mulig. Det krever litt trening. Spesielt hvis man skal gjøre det raskt. Jeg er ikke spesielt flink enda, men jeg kommer meg. En gang skal jeg bli skikkelig flink.

De er litt tunge. Holder jeg på for lenge, så blir jeg faktisk sliten i håndleddet. De lager forresten også sånn klingelyd. Akkurat som kirkeklokker ville gjort, dersom de var små. Det må være små klokker inni der. Jeg er overbevist om det. Men jeg er ikke helt sikker. Men jeg tror det. For å bli sikker, må jeg ødelegge dem. Det vil jeg ikke. Selv om de en eller annen gang sikkert blir ødelagt.

Eller blir borte. Hvorfor blir ting borte? Noen ganger finner man de aldri igjen. Hvor blir de av? Jeg kan ikke regne med å ha disse kulene evig. Egentlig skulle jeg ønske det. At kulene kunne være med meg hvor som helst. Da ville folk synes jeg var rar. Jeg liker å være rar.

Lurer på hvor i Kina de kulene kommer fra. Kineserne lager mye rart. Jeg føler en viss åndelig makt i det jeg holder på med dem. Føler meg som en kineser som ikke har bedre å gjøre. Kanskje dette er ment å være til noe slags meditasjons-greier. Jeg velger å tro det. Meditasjon er gøy. Da kan man stå på hodet om man vil. Det ser rart ut. Disse kulene er rare. Det er det som er så kult. Jeg synes de er kule.