Stille. Ikke en lyd kan høres. Bare dine egne skritt. En knasende lyd som blir gjentatt om og om igjen. Kilometer etter kilometer. Passerer døde hus. Døde hus uten liv med sovende mennesker. Mennesker som ikke vet at det er noen går på utsiden. Det er alltid noen som går. Du vet ikke når. Ikke hvor. Men du vet at de går.

Du hører en bil. Lenge før den kommer. Du nærmest venter på at den skal komme. En bil passerer. En taxi. Du kikker ikke på den. Så blir det stille igjen.

Du tenker. Grubler kanskje. Over ting du har tenkt på før, men som du ikke har fått tenkt ferdig på. Bearbeider dem. Du må det. Ting kan ikke falle hen uferdige og utenkte. Forsikre deg om at dine egne tanker er de riktige. Å gjøre deg enig med deg selv er viktig. Man modnes ved slikt.

Plutselig sier du et ord. Et tilfeldig ord. Ingen hører det. Bare deg selv. Det virker rart. Prate til deg selv. Du nynner kanskje en sang. Du blir uoppmerksom. Tankene forstyrres. Du slutter. Stille.

Så stopper du. Stille. Helt stille. Ikke en lyd. Ikke engang dine egne skritt. Du lytter til stillheten, men hører ingenting. Bare mørket som holder deg med selskap. En ny side av verden åpner seg. Eller lukker seg? Tankene settes i gang. Det samme gjør skrittene dine.

Helt til du er fremme. Hele turen ligger som et eneste kort øyeblikk i minnet. Sengen venter. Du har tenkt nok nå. Du skal sove.